Blant de verdiene og tidsåndene man kan analysere ut av Gunnlaug Ormstunge, er mannsidealet noe av det mest tydelige og åpenbare man finner. Heltene fra Norge sin middelalder bærer et sett med dyder som både ligner og avviker fra det som etterkommerne deres streber etter i dag. Men akkurat hvilke kvaliteter er det idealmannen fra vikingtida har? Og hvilke av forbildene er det som har bestått fram til i dag, og hvilke er det som har blitt visket ut av kulturforandringer?
I Soga om Gunnlaug Ormstunge har man en hovedperson som det oser testosteron og maskulinitet av. Mannen er den fødte slåsskjempe, og kjemper mot både store og små med døden til følge. Han frykter intet, og reiser til fremmede land over store sjøer for å kjempe i utenlandske kriger. Han er prinsippfast og urokkelig, og viser firkantet rettferdighet selv når livet må ofres. Han er målrettet og viljesterk, og halter ikke med skadet ben. Og han skriver dikt som Bjørnstjerne Bjørnson i sin fordums storhet. Den perfekte mann, med andre ord.
At nordiske menn i høymiddelalderen måtte kunne svinge et sverd, er ikke spesielt overraskende for noen. Dette er en klisjé som vi har lært oss å kjenne fra kulturelle sjangrer. To samfunnsnormer og skikker fordret nødvendigheten av dette idealet. Uten at kildematerialet er av det mest pålitelige slaget, har man beretninger som forteller at holmgang var eneste utfall dersom stormenn hånet hverandres manndom i offentlig skue [1]. Ellers var holmgang uansett en viktig diplomatisk forhandlingskanal. Vår helt Gunnlaug blir eksempelvis utfordret til holmgang både én og to ganger i sin saga. Videre fungerte vikingtidens rettsystem slik at mord skulle hevnes av drapsofferet sin slekt. Dette var en hellig plikt som måtte kunne oppfylles av hver en stridsfør mann. Den som ikke kunne svare dette kallet fra ætten sin, var som niding å regne.[2]
Også i dag er kampkunst noe mange forbinder med erketypiske menn. Rollen til kampkunst har imidlertid ikke den samme praktiske anvendelsen som det hadde på 1000-tallet. Kampkunsten sin vedvarende status som en maskulin dyd er nok først og fremst en rest av tidligere ideal, og kanskje også et biologisk betinget samfunnstrekk.
Hånd i hånd med dyden å kunne kjempe, var dyden å vise tapperhet. Det å gå til strid var ei heller den gang noe lystig gjøremål, og krevde dristighet og besluttsomhet fra de krigførende. Og siden ufred og blodhevn forekom langt oftere i 1000-tallets Skandinavia enn det gjør i dag, var tapperhet en egenskap som det gjorde vondt å mangle. Gunnlaug sin tapperhet er kanskje hans mest utpregede karakteristikk – han krysset sjø og land uten å blunke, og møtte slåsskjemper til kamp med freidig sinn.
Mot og dristighet er et mannsideal i dag også. Unge gutter har større press på å overvinne frykt og fobier enn det jenter har. Et klassisk eksempel er når skoleelevene blir tatt med på svømmetime. Tremeteren er obligatorisk for alle unghaner som ikke vil bli regnet som niding å være.
Det å kunne stå for sitt ord og vise fast rettferdighet, er en dyd som blir uttrykt i Soga om Gunnlaug Ormstunge. I sagaens klimaks, da Gunnlaug har såret Ravn, og Ravn ber om vann, tar Gunnlaug en svært dumdristig risiko for prinsippets skyld. Han avdekker hodet sitt uten hjelm, og går på kloss hold med en væpnet mann uten å holde garden oppe. For dette må Gunnlaug betale med livet, men Ravn ble til gjengjeld dypt vanæret av sviket sitt.
Én dyd til kommer også frem i denne sekvensen: at ettermæle varer evig, mens livet ender med døden. Gunnlaug byttet livet mot et ettermæle som har vart i tusen år.
Når Gunnlaug har audiens med kongen i Norge, blir han spurt hvorfor han ikke halter når foten hans er skadet. Han svarer på lakonisk vis at så lenge føttene er like lange, skal man kunne gå som vanlig. Her uttrykker Gunnlaug maskulinitet ved at han ikke lar seg knekke av smerte, og svarer attpåtil med kun noen få, velvalgte ord. Begge deler var dyder for norske menn i middelalderen.
Lakonisme og likegyldighet til smerte er ikke våre sterkeste mannsideal i dag. Det er likevel ikke spesielt maskulint at menn skravler mye og klager høylydt over gnagsår.
Kanskje den dyden fra vikingtiden som vi moderne nordmenn finner aller mest påfallende, er diktekunsten. Dette idealet kommer til uttrykk mange ganger i Soga om Gunnlaug Ormstunge. Ormstunge-navnet til Gunnlaug kommer av hans ”giftige” tunge: at han svarer på frekt og konsist vis når han blir utfordret, og at han ellers er en dyktig poet. I møte med to forskjellige konger fremfører Gunnlaug dikt til stor beundring fra de tilstedeværende. Og når Gunnlaug ligger for døden etter kampen mot Ravn, nytter han anledningen til å dikte noen vers.
Dikting er ikke mye til et mannsideal i dag. Diktekunst er riktignok høykultur, og høyt aktet i mange miljø, men de færreste vil svare at de forbinder dikting med mannlighet.
Som en oppsummering kan man si at dikting, lakonisme og likegyldighet overfor døden er tre dyder som er blitt tært bort av tidens tann. Det er muligens også kun disse tre dydene som var kulturelt betinget, mens kampferdigheter, tapperhet, smertetoleranse og sannferdighet er universelle, globale og tidløse dyder. Gunnlaug Ormstunge har likevel, alt i alt, også en viss sjarm overfor moderne kvinner.
